Min snille onkel og Hans Børli

Da jeg var liten skrev jeg veldig mye, og jeg brevvekslet blant annet med min snille onkel på Nøtterøy i mange år. Onkelen min døde i påsken i år, og før begravelsen hans leste jeg igjennom brev han har skrevet til meg den gang jeg var ung og lovende og drømte om å leve av å skrive... Han skrev blant annet i et av brevene: ".....Kanskje du kunne ta over etter Greta - ho som er gift med Petrus og bor på Veierland og skriver i Tønsbergs blad? Men, da må du finne deg en kæll som kan lage noen streker og tegne litt..... (videre ut i brevet sto det:).... Når jeg tenker meg om trenger du ikke finne noen kæll som kan tegne for det kunne du sjøl. Det var et godt bilde av fiskeren på Island du hadde laget, men fisken kunne ha vært litt større" (jeg tegnet onkel med fisk på Island)....

Jeg husker enda at jeg fikk det brevet, og jeg husker enda at jeg fikk en selvsikkerhet ut av målestokk etter å ha lest at onkelen min foreslo at jeg ble journalist. Jeg antok at mine skrivekunnskaper var langt over middels siden en voksen mann mente at jeg burde satse på skrivekunsten, og jeg husker enda at jeg fra den dag bestemte meg for å skrive en roman!

Bestemoren min sparte på noen av disse "romanene" til jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg leste de da - oppdaget at de var ubrukelige og utrolig korte til å være romaner - og deretter så kastet jeg de..... Jeg husker at de fleste romanene handlet om hva folk het, hvor gamle de var og hvilken familierelasjon de hadde, og jeg kan gjette at en typisk roman kunne lyde omtrent som dette: "Lisa satt på fanget til mor og kikket ut av vinduet der søskenene hennes lekte. Det var storebroren Kristian på 11 år, de eldre søstrene Henriette på 10 år, Stine på 8 år og Fredrikke på 4 år. Siri på 3 år og Hanna på 2 år satt sammen med tvillingene Hilde og Robert på 1 år"..... Det kan neppe bli særlig gode romaner av slikt, tenker jeg den dag i dag.

Men, jeg vil påstå at takket være denne lille inspirasjonen fra onkel Bjarne i form av fem linjer i et brev har jeg hatt ekstra mye glede av å skrive små "verk" opp igjennom livet. Så, små ting man kan gjøre for andre, kan være verd mer enn man tror, er vel kanskje moralen i dette lille innlegget....

Jeg må nesten fortelle om grunnen til at jeg kom på å skrive om dette nettopp i dag også, forresten.... Da jeg var på fjelltur i Rondane, oppdaget jeg et dikt på en utedo på Bjørnhollia som jeg likte så veldig godt det siste verset av.... Jeg tenkte når jeg leste det at "dette MÅ jeg huske", men da jeg kom hjem husket jeg kun at det var et dikt av min onkels favoritt: Hans Børli. Og, det skulle vise seg at denne mannen har skrevet langt over 500 dikt, så det har tatt litt tid å finne tilbake til dette jeg leste på denne utedoen i Rondane.... Men, jeg har stadig vært på leting etter det, og i dag fant jeg det, og da jeg leste det visste jeg at dette diktet likte helt sikkert onkel Bjarne også.... Jeg ble ikke journalist som han foreslo, men jeg vet at han var fornøyd med det jeg har valgt allikvel :)


JUNIKVELD


Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker

 Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.