Jeg har ei venninne som bor alene på en bondegård (det ble kanskje ikke like anonymt som jeg hadde tenkt).... En gang fortalte hun om da hun skulle klippe gresset, og hvor gressklipperen plutselig ikke virket. Før hun i det hele tatt trykket på en eneste knapp tok hun opp telefonen, og ringte sin pappa for å be om hjelp.. Da hun fortalte om historien husker jeg at jeg lo noe voldsomt, og lurte fælt på hvordan det skulle gå med henne på egen bondegård :)
I kveld skulle jeg og en kollega til en avtale med jobben, og vi hadde litt dårlig tid. Vi gikk sammen til parkeringsplassen, og satte oss i hver vår bil (lenge leve miljøvennligheten). Da jeg skulle starte bilen min gav den ikke fra seg et eneste livstegn da jeg vred nøkkelen rundt. Jeg prøvde to ganger, og da ingenting skjedde, hoppet jeg inn i min kollegas bil, og konkluderte med at det måtte være noe alvorlig galt, ja! Jeg tenkte på at nå måtte vi ordne med NAF for å få den på verksted, eller det måtte kjøpes inn nytt batteri eller hva som helst annet.... Jeg tenkte iallefall at nå ville pengelappene jeg ikke har fly avgårde!
Min løsning på det hele var iallefall å sette meg inn i min kollegaes bil, og ringe hjem! Mamma og pappa skulle egentlig bort i kveld kl 19, men - jada - pappa kunne selvfølgelig komme og hjelpe til... Jeg hadde en avtale med jobben, og sier at jeg skal ringe kl 18 da jeg er ferdig med avtalen.. Ja, jeg ble selvfølgelig ørlittegrann forsinket, og ringer pappa kl 18.35 da jeg blir kjørt ned til bilen min igjen av min snille kollega. Meg: "Er du hjemme?" P: "Jada, jeg sitter her og venter jeg, vet du".... Mamma hadde allerede reist til selskapelighetene, men han ventet hjemme... Så pakket han ned startkabler, lommelykt og utstyr til nødhjelpen jeg så sårt trengte, og kjørte til Holmestrand.
Bilen min sto nå der og ventet helt ensomt på parkeringsplassen, og håpet vel på at det kunne komme noen passasjerer snart, stakkar. "Åpne panseret, Susanne" sier pappa. Det hadde jeg jo ikke engang tenkt på å gjøre selv da jeg oppdaget at den ikke ville starte... Jeg gjør nå som han sier, og han kikker ned på batteriet. Med to fingre rører han såvidt på den ene "knappen" (ja, det heter vel sikkert ikke det), og ber meg om å prøve å starte.... Og, hva skjer? Jo - bilen starter som den klokken den alltid har vært... Hmmmm... Kremt.... Kremt....
Jaja, der gikk jeg på "gressklipperblemmen" selv.... Og, pappa kom for sent til selskapelighetene sine....
Så, av den grunn tenker jeg han i dag fortjener et eget blogginnlegg hvor jeg sier: TAKK :)