Au au...

I dag har jeg laget garasje til traktorene med denne lille mannen og hans bror (som er nesten helt lik, så jeg har bare bilde av han ene)....

Mens vi bygget dro han av seg strømpebuksen og viste frem et sår på storetåen. Jeg har jobbet i barnehage i over 4 år, og må innrømme at jeg ikke lenger alltid lar meg imponere av sår, ettersom de aller fleste barn stort sett alltid har et sår de gjerne vil vise frem...

Jeg har nok lært meg endel standardfraser, og i dag messet jeg ut noen av frasene når denne lille mannen viste frem storetåen sin: "Oida, det så ikke noe godt ut, nei. Hvordan har du fått det såret, da?" eller lignende....

Ettersom denne mannen ikke kan alle ord skjønte jeg ikke hva han sa da han svarte, men svarte vel noe i denne duren: "Åja, off - det var vel ikke noe godt".....

Jeg fortsatte så med byggingen, og snakket med broren hans... Jeg må innrømme at jeg ikke engang la merke til at den sårede gikk ut på kjøkkenet og videre ut i gangen... Etter en stund hører jeg på kjøkkenet at den sårede blir stoppet av sin bestemor: "Nei, du kan ikke bære på den store parkettplanken, kjære deg - den SKAL ligge i gangen"....

 "Auau - denne - tante " sier han...

Han skjønte jo nemlig at tante ikke forsto hva han sa om hvordan han fikk dette såret, og gått for å hente parkettplanken han skadet seg på (og, den var veldig lang og kronglete å bære)... Det kan ikke være lett å ikke bli forstått?! Men, han hadde da vett til å vise oss hva han mente... Så, da fikk jo tante litt dårlig samvittighet for å egentlig ikke ha vært særlig interessert i såret i første omgang.... Det endte med at han fikk nytt plaster og salve og at såret ble tatt bilde av, så da ble han til slutt fornøyd med oppmerksomheten :)

For de små er det ofte de minste tingene som er de største :)