Da jeg var liten dro jeg på tur med bestemor til Sandefjord med TOG en gang i året. Vi skulle besøke gamle tante Tida som bodde i et stort eldresenter i Sandefjord, og det var virkelig en opplevelse for meg. Ikke nettopp for å se igjen gamle tante Tida antakelig, men fordi jeg fikk kjøre tog og heis!!!

Mens bestemor skravlet hos tante Tida (og dere som kjenner bestemor vet at hun virkelig kan skravle) kjørte jeg heis opp og ned, opp og ned, og opp og ned igjen. Jeg ble aldri lei, og dette er en tur jeg husker som helt fantastisk, helt til et år da jeg kanskje var rundt ti år:

En gammel mann i første etasje kjeftet på meg fordi jeg oppholdt heisen for de som virkelig trengte den... Da var det slutt på heisturene for min del, jeg løp opp trappene til femte etasje, og etter det har det aldri vært like morsomt med heis.

Det er nesten litt ille at det er dette jeg husker fra besøkene i Sandefjord. Når jeg nå virkelig prøver å huske mer fra disse besøkene, så husker jeg at hun hadde et lite flagg som man kunne heise opp og ned på bordet i kroken mellom sofaene, og jeg husker at jeg var veldig stolt en dag jeg fikk en kalender fra Sandefjord fra henne som jeg kunne få med meg hjem, jeg kan enda huske at det var et stort bilde av fontenen i rundkjøringen på forsiden.


Men, selv om jeg virkelig prøver nå, så husker jeg ikke hvordan tante Tida så ut, jeg klarer ikke å få frem et bilde av henne! Men, jeg husker mannen fra heisen som om det skulle ha vært i går!

I dag skal jeg ha med en nevø og en niese på togtur fra Skoppum til Oslo, og det er derfor jeg har begynt å tenke på tante Tida igjen. Mon tro om de kommer til å huske slike turer slik som jeg husker min Sandefjordtur?! Det er kanskje slike ting som er så små for oss voksne som er store for de små, og det er jo nesten litt skummelt å tenke på at det vi gjør kan bety så mye for de som er mindre enn oss.

Til jul i år gav jeg nevøen min på 4 år en teaterbillett, vi skal se Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret, og det er jo stort for både små og store. Vi to feiret ikke jul sammen, men på første juledag kom han inn av døren hjemme, og smøg opp på fanget mitt. Da jeg gav han en klem og sa god jul, kikket han alvorlig på meg og spurte: «Er det virkelig sant at jeg skal få komme til deg og kjøre TRIKK?». Det er de små tingene som er store for de små :) Og, ja – vi skal kjøre trikk, grevling :)